Arne Svilosen er vårt eget klubbmedlem og har en imponerende lang og variert yrkesbakgrunn. I møtet ga han en interessant og opplysende oversikt over et alvorlig emne, men også krydret med litt humor.
Gravskikker har endret seg og variert sterk gjennom de århundrer som vi kjenner. Fra eldre steinalder (10000 – 4000 f.Kr.) har vi ingen kjente gravminner. Enten fantes det ikke ritualer eller at alle spor er borte. Første kjente gravminner er fra yngre steinalder (4000-1700 f.Kr.)
Menneskene ble gravlagt i sittende stilling med randsteiner og heller over. Ofte var det rikfolk som ble gravlagt slik. Levealder var da 30-40 år.
I eldre bronsealder (1700-1000 f.Kr.) har vi de første spor av kister som var uthulte trestokker.
Første kjente kremasjoner er fra yngre bronsealder (1000-500 f.Kr.). Aske ble lagt i gravhaug og gravgods ble lagt til. Bautasteiner kom etter Kr.f. og de ble ofte plassert på graven eller like ved.
I vikingtiden (700-900 e.Kr.) var det ikke kremasjon. Graver ble brukt og også skip hvor liket ble plassert i baugen. Skipet ble dekket av jord og trær over. Trær var symbol på liv.
I middelalderen (900-1530) ble det nye ordninger for gravlegging. Første kristne i Norge kom ca. år 950. Etter hvert som det kom kirker ble det gravplasser rundt dem. Først ville ikke folk gravlegges på kirkegårder, men senere ble det plikt å bruke kirkegården. Gjeveste plassen var inntil kirka under takdryppet. Lovbrytere ble gravlagt utenfor kirkegården. Menn ble plassert sør for kirka og kvinner nord. Gravene skulle ligge i retning øst-vest. Prester og rikfolk ble gravlagt under kirkegolvet. Beste plassen var under alteret. I 600 år var kremasjonen borte (1200-1800).
I 1536 kom reformasjonen med overgang fra romersk katolsk til Luthers lære. Plassmangel på kirkegårdene gjorde at det ble gravkammer under kirkene. Etter hvert også gravkapeller (Røros).
I 1814 fantes 90 adelsslekter i Norge som hadde privilegier som etter hvert ble opphevet.
Kirkegårdene ble dårlig vedlikeholdt og folk gikk med skrekk forbi. Gravlegging under kirka opphørte og folk begynte å stelle kirkegårdene, spesielt i byene. Kristne symboler kom etter hvert som f.eks. støpte jernkors (jfr. Sigrid Undset sin grav i Mesnali kirke med tre jernkors for henne og sønn og datter). Senere kom gravsteiner av kleber og senere granitt og syenitt.
I Sverige og Danmark har kremasjon vært mye mer vanlig enn i Norge. I 1907 fikk vi vårt første krematorium i Bergen. Det er mange skikker rundt dødsfall som før ofte skjedde i hjemmet.
Ofte var det åpen kiste i stua i flere dager. Barkvister ble pyntet langs vegen til kirka. Blomster og sørgebånd kom senere. Tidligere var det bare svarte kister mens nå er de enten hvite eller trefarget.
For å få en nærhet og komme nærmere det rituelle ved en begravelse kan de pårørende etter at kisten er senket i graven være med på å spa igjen graven. I dag er det høy standard og velholdte gravlunder i Norge. Modum Bad er i dag de med mest kompetanse på sorgarbeid.
Stadig flere velger i dødsannonser og kunngjøre at «Det er funnet sted i stillhet». Det kan være mange årsaker til det, men at det er en uheldig utvikling og at de pårørende mister noe viktig.
Mange blir også gravlagt anonymt i felles grav med ikke noe navn. I København hele 60%, Stockholm 50% og Oslo 5%.
Askespredning skal godkjennes av Statsforvalteren. Streaming av begravelser gjør at andre kan følge med som ikke kan være til stede. I noen tilfeller har avdøde spilt inn tale før han døde slik at dette kan vises på storskjerm i begravelsen eller i framtidige arrangement som dåp og konfirmasjoner.
Lage diamant til etterlatte av karbon som er trukket ut av aske /hår er det også noen som tilbyr.
Noen dør ensomme og har ingen slektninger eller andre pårørende som er tilstede i begravelsen.
Symboler i dødsannonser som henviser til f.eks. interesser til avdøde er mer vanlig i våre naboland (f.eks. en veteranbil). Kristne eller humanetiske symboler er det vanlige.
Kostnadene ved begravelser bare øker. Sjelden at en kommer under 30` og gjennomsnitt er 70` i Oslo. Livssynsnøytrale begravelser er økende. Alle kan uansett trossamfunn gravlegges på kirkegården.
Minnelunder er kommer på en del kirkegårder. Dette er praktisk der avdøde ikke har noen etterlatte som kan stelle en grav.
Referent Per Arne Arstad. Foto Finn Olsen
2. oktober 2024
Øistein Lind har vært fotograf i hele 55 år, og er 4.generasjon fotograf i familien.
2. oktober 2024
Lillehammer Rotaryklubb var godt representert på årets dirstriktskonferanse i Ulsteinvik 27. – 29. september 2024 med president Ragnhild Falkenberg i førersetet.
26. september 2024
Øistein, som har vært medlem i Lillehammer Rotary siden 1978, vil i møte 1. oktober gi oss en orientering om den store endringen som har skjedd innen fotografering. Foto Karin Doset/GD.
25. september 2024
Her fikk vi introduksjon om AF-gruppen med vekt på AF anlegg; orientering om prosjekter; organisering; selskapets verdier, og til slutt framdrift/status.
24. september 2024
Elisabeth er født og oppvokst i Asker, men hennes far kom fra Ukraina. Hun flyttet til Lillehammer i 1981, og har der jobbet som sykepleier ved Lillehammer sykehus. Hun er 69 år og er i dag pensjonist.
20. september 2024
Hans Erik Sandvoll er prosjektstyringsleder i AF Anlegg og er 1 av 4 i ledergruppa for AF E6 Innlandet.
14. september 2024
Det ordinære klubbmøtet i Lillehammer Rotary tirsdag 17 september utgår, medlemmene inviteres i stedet til åpent møte i Kulturhuset Banken, storsalen, tirsdag 17. september kl. 1900 med tem Hvordan skal Lillehammer se ut?
11. september 2024
Distriktsguvernør Lidun Hareide beæret Mesna, Lillehammer og Ringebu Rotaryklubber med besøk i går, tirsdag 10. september. I og med at hun er fullt yrkesaktiv, har hun valgt å besøke flere klubber samtidig, heller enn hver enkelt klubb.
6. september 2024
Lidun Hareide kommer fra Ulstein Rotaryklubb og overtok i sommer vervet som guvernør i vårt Rotarydistrikt (2305) etter Anders Andersson fra Eda Rotaryklubb. Lidun har som mål å besøke samtlige 50 Rotaryklubber i distriktet i løpet av Rotaryåret.
4. september 2024
Morten Kraabøl satte tydelige ord på debatten om miljøtiltakene som ble avgjørende for E6 traséen forbi Lillehammer.